Rigoberta Menchu kom til Norge høsten 1988, invitert av Latin Amerika-gruppene. Hun fortalte oss om Conavigua som ble dannet av 4000 enker etter at de og deres familie ble utsatt for militær vold under borgerkrigen. Militær vold hadde gjort 60 000 til enker og 200 000 barn hadde mistet sine fedre. Bare 50 av Conaviguas medlemmer kunne lese og skrive. Likevel klarte de å etablere en slagkraftig og velfungerende organisasjon som stilte krav til egne myndigheter.
I forbindelse med TV-aksjonen i 1989 «Kvinner i den Tredje Verden» inviterte vi i LAG Rigoberta Menchu til Norge sammen med Conaviguas leder Rosalina Tuyuc. Dette var første gang Rosalina var utenlands og første gang hun besøkte et parlament. I 1995 ble Rosalina valgt inn i Guatemalas kongress og hun ble deretter første Mayakvinne valgt inn i Kongressens ledelse.
TV-aksjonen 89 ga Conavigua et kontor sentralt i hovedstaden, og etter hvert fikk de også en juridisk avdeling. Dette åpnet for en fredsbygging nedenfra som ellers ikke hadde vært mulig. Synlig støtte fra det brede norske kvinnesamarbeidet ga en smule beskyttelse. Mange som var farlig truet, søkte tilflukt der, blant annet Rigoberta med familie. Uten den muligheten var det for farlig å besøke hjemlandet.
Europas feiret 500 års oppdagelse i 1992. For urfolk var dette 500 års okkupasjon. Samme år gikk Nobels Fredspris til Rigoberta Menchu som var med på å synliggjøre dette. Urfolk fra hele kontinentet som møttes i Guatemala i oktober året før var pådrivere for at hun skulle få fredsprisen. Latin-Amerikagruppene etablerte kontakt med Arbeiderpartiets kvinner, og Odelstingspresident Inger Lise Gjørv med følge dro til Guatemala og ble overbevist om at Rigoberta Menchu burde få fredsprisen.
De styrende i Guatemala var lite begeistret for nominasjonen. Men da hun fikk prisen, tok de til slutt kontakt. Det gjorde også svært mange andre, og fredsprisen virket som en stor og viktig døråpner.
Jeg vil også nevne samarbeidet som Conavigua og Norge ved Latin-Amerikagruppene hadde i forbindelse med å synliggjøre all den volden urfolk i Guatemala har vært utsatt for, og som overgriperne har prøvd å skjule. Synliggjøring er et viktig redskap for endringer. Vi tok en rekke fotografier, og barn fra sivile motstandsfolket i fjellene laget tegningene som ble stilt ut på Kvinnekonferansen i Beijing i 1995 (og på Barnekunstmuseet i Oslo).
29.desember 1996 ble freden i Guatamala signert av fire hvite menn fra hver sin side av konflikten. Fra forhandlingsbordet ble både Rigoberta og Rosalina definert som gerilja. Da Rosalina ble uthengt i avisen som kriminell, gikk Stortingspresident Kirsti Kolle Grendahl i september i 1994 i spissen og seks parlamentarikere satte inn en betalt annonse i avisen til Rosalinas forsvar.
Boken som Conavigua har laget om dette heter "ESPERANZA Y PAZ. DESDE LAS MUJERES — 30 ANOS DE LUCHAS RECORIDAS" , på norsk blir det noe sånt som «Kvinners håp om fred - 30 års kamp for gjenoppretting». Det var Rosalina Tuyuc som hadde ideen til boken. De ble trykket i Norge og sendt til Guatemala, hvor de lå koronafast i tollen i mange måneder. Nå er de endelig på plass på Conaviguas kontor og klare til bruk. Nedtegningen av erfaringer fra over 30 års samarbeid er nyttig dokumentasjon. Men boken kan også være nyttig for andre som er interessert i hvordan kvinner kan bidra til fredsprosesser, hvordan mottakere opplever bistanden fra Norge og hvordan vi sammen kan skape resultater.